Virkelighet for meg er ikke helt enkelt og kan faktisk være ganske forvirrende.. Det er fordi jeg lever med en schizofreni diagnose. Det er 10 år siden jeg fikk min første psykose. Det var en opplevelse som forandret livet mitt. Plutselig kunne ting oppleves på en helt annen måte. Det er vanskelig å beskrive en psykose for noen som aldri har opplevd det. Det er ikke bare å «se ting som ikke finnes». Det er mye mer komplisert enn det. Tanker kan føles som fakta. Tilfeldigheter kan føles betydningsfulle. Omgivelsene kan få en helt annen betydning. Og det som skjer inne i hodet, kan føles like virkelig som det som skjer utenfor. Når man står midt i det, vet man ikke nødvendigvis at man står i en annen virkelighet. Og det er kanskje noe av det viktigste jeg ønsker å formidle gjennom kunsten min. At virkelighet ikke alltid er så enkelt. 

Jeg vil ikke si at schizofrenien min gjør meg til en bedre kunstner. Det er en romantisk idé vi ofte har om kunstnere at lidelse automatisk skaper genialitet eller kreativitet. Det tror jeg ikke på. Sykdommen har tatt mye fra meg. Den har skapt perioder med frykt, forvirring og usikkerhet. Det har gjort ting vanskeligere. Og det er viktig for meg å si - jeg ønsker IKKE å romantisere det å være psykisk syk. 

Erfaringene mine har påvirket hvordan jeg ser verden. Når jeg maler, er jeg ikke nødvendigvis opptatt av å gjengi verden slik den ser ut. Jeg er mer opptatt av hvordan den kan føles. Jeg bruker ofte helt hverdagslige bilder som utgangspunkt for maleriene mine. Det kan være bilder av mennesker, situasjoner eller øyeblikk som egentlig ikke virker spesielt dramatiske. For meg er det interessant å ta noe vanlig og gjøre det til mitt eget gjennom farger, penselstrøk og uttrykk. Jeg tror også det henger sammen med hvordan jeg ser på meg selv. Jeg føler meg egentlig som alle andre. Jeg har de samme ønskene, interessene, gledene og bekymringene som andre mennesker. Forskjellen er at jeg har noen utfordringer som ikke nødvendigvis synes utenpå.

Schizofrenien er ikke det første man ser når man møter meg. På samme måte trenger ikke diagnosen å være det første man ser i kunsten min. Jeg trenger ikke male om psykose eller sykdom for at schizofrenien skal være en del av kunstnerskapet mitt. Den kan heller påvirke hvordan jeg opplever, tolker og bearbeider verden. Derfor liker jeg å ta utgangspunkt i det hverdagslige. Det minner meg på at selv om jeg har noen skjulte utfordringer, er jeg fortsatt bare meg. Et vanlig menneske som tilfeldigvis ser verden fra sitt eget perspektiv – og som bruker maling for å vise litt av det perspektivet til andre. Mye av kunsten min beveger seg mellom kaos og ro. 

Jeg liker kontrasten mellom sterke farger og mørkere uttrykk. Mellom noe som føles levende og noe som føles urolig. Det finnes en slags spenning i det. Og jeg tror den spenningen er viktig. For livet mitt består ikke bare av sykdom. Jeg kan være syk, og jeg kan være friskere. Jeg kan være redd, og jeg kan være trygg. Jeg kan oppleve kaos, og jeg kan oppleve fullstendig ro. Alle disse tingene kan eksistere samtidig. 

Det handler ikke bare om psykose. Det handler om alle de forskjellige virkelighetene vi mennesker lever i. Vi ser på det samme rommet, men opplever det forskjellig. Vi møter det samme mennesket, men kjenner dem på forskjellige måter. Vi kan stå på samme sted og likevel befinne oss i helt forskjellige verdener. Jeg ønsker også å være tydelig på én ting: Schizofreni er en del av historien min, men det er ikke hele historien min. Jeg er ikke bare diagnosen min. Jeg er kunstner. Jeg er et menneske med interesser, humor, relasjoner, drømmer, gode dager og dårlige dager. Og jeg tror det er viktig at vi klarer å snakke om psykisk sykdom uten å redusere mennesker til sykdommen deres.

Men Hvorfor forteller jeg dette? Jeg forteller om schizofrenien min fordi åpenhet er viktig for at folk skal forstå. Det finnes fortsatt mye stigma rundt schizofreni. Mange forbinder diagnosen med noe farlig, uforutsigbart eller et menneske som ikke kan leve et vanlig liv.  Men jeg er åpen for å vise at jeg er akkurat som deg, bare i en annen virkelighet. Det er der vi finner kontrast i livet. Alle er forskjellige. Virkeligheten kan være både vakker og vanskelig. Noe kan føles kaotisk på innsiden, mens alt ser rolig ut på utsiden.Og kanskje vi må akseptere at vi ikke alltid trenger å forstå alt. Noen ganger kan vi bare se. Kjenne. Undre oss. Og la et bilde være et bilde. Jeg håper dere kan gå rundt her og finne deres egen virkelighet i maleriene. Kanskje ser dere noe helt annet enn det jeg så da jeg malte dem. Og det synes jeg egentlig er noe av det fineste med kunst. At når jeg først har malt bildet ferdig, er det ikke lenger bare mitt.

Det blir også deres.